Til ungdommen

For tiden har vi mange slitne barn og ungdommer i klassene ved Dancespace. Tidvis føler flere av pedagogene våre at de ikke får trøstet og tørket tårer hos den ene før den andre også er helt utav seg og i enkelte tilfeller må selve klassen, dansen og koreografiene bare rulle avgårde uten tilsyn. Fra mitt ståsted virker det som om det verken er pedagogene våre, lærerne på skolene eller foreldrene som legger dette voldsomme presset på barna/ungdommene. De legger det på seg selv og hverandre. Smartest, snillest, flinkest og penest, det har blitt livsviktig å skinne på absolutt alle arenaer. Det eneste som ikke er trendy å være god på er å ta godt vare på egen fysisk og psykisk helse, altså forebyggende. Men hvordan vi skal få elevene til å skjønne at nok mat og drikke, nok hvile, nok moro i hverdagen er det som skal til for å kjenne at du mestrer livet ditt, ja det er det store spørsmålet. Det er ingen tvil om at det krever en landsby, så her må vi voksne være gode sammen. Fra en skolevenninne lærte jeg for veldig mange år siden «Det viktigste er jo at jeg har det bra». Så lett, så enkelt og likevel så komplisert å få til i virkeligheten.

Jeg tror også at den lett krenkelige kulturen som vi opplever for tiden gjør det unødvendig vanskelig for barn og ungdom å forholde seg til hverandre. Alle reglene om hvor og hvordan du skal se på noen (blikking, side eye osv), hva som er greit å kommentere, hva man legger mellom linjene og hvilke ord som er korrekte og hvilke som ikke er tillatt, det blir vanskelig for oss alle å forholde oss naturlig til hverandre uten frykt for å bli misforstått. Gjennom livet skal vi alle møte på mennesker som mener, sier og gjør ting vi selv ikke står inne for. Kanskje vi skal prøve å implementere tankegangen om å «La dem» istedefor å insistere på å forandre alle rundt oss.

Og to små tanker helt til slutt her. Vær snill. Ikke la snillhet gå ut av mote please. Pluss, som alltid, Dream Big!