Utvikling

Her kommer noen tanker om utvikling, på ett par tre områder..

Først, før jeg startet å skrive ukens blogg-innlegg idag tok jeg meg tid til å bla igjennom hva jeg tidligere har skrevet. Det har plutselig vært mange år med Dancespace-bloggen ser jeg jo nå, årene har bare fyket avgårde liksom. Et sted inni der hadde vi vanskelig med å vokse, plutselig løsnet det litt, så startet vi en ny avdeling i Ås, det ble pandemi, vi mistet masse elever, vi la ned avdelingen i Ås, vi vokste litt igjen, deretter brøt det ut krig i Europa og redsel for resesjon, og vi mistet elever igjen. Kort oppsummert. Å bla igjennom bloggen ble som å lese en slags dagbok, og minnene strømmer på. Mest fint er det å se at vi hele tiden har danset, trent, produsert kunst og kjempet. Vi har helt klart vært i utvikling hele veien. Men litt sårt er det å se tilbake på hvor hardt det har vært de siste årene.

Så til noen tanker om jazz-faget. Jeg tror det også har vært nevnt på bloggen før, men da jeg satt og så på jazz 5-klassen i går ble jeg igjen oppmerksom på hvor mye denne dansestilen rommer. For en del år tilbake var jazz-faget forbundet med en blanding av street-dance, musikal og show. Stilen var ganske «stram» og stammet fra ballett-teknikk, iblandet noen elementer fra hip hop. De siste årene har den ledende retningen for jazz absolutt vært mer preget av moderne dans. Det brukes mye gulvarbeid og jeg synes å se tendensen til at koreografiene helst skal være litt mørke av typen forstyrrende eller opprørende. Men, fremdeles skal man ikke kimse av «stram» jazz med presisjon og formasjoner som f.eks hos The Rockettes i NYC, eller en ordentlig glad-dans som man kan klappe i takt til. Utvikling er toppers, men mangfold er jo alltid å foretrekke, er det ikke?

Til slutt vil jeg si noe om prioriteringene som gjøres for kultur nå om dagen. Et ekstra stramt statsbudsjett har blitt presentert og det skal kuttes i mat-utleveringer til de som ikke får endene til å møtes, hjelp til familier med syke barn, foreninger for dyrevelferd og mye mye mer. Oppi dette velger Oslo kommune å bruke penger på å starte kommunale kulturskoler i områder hvor det allerede finnes private kulturskoler som sliter med å overleve, altså konkurrerende virksomhet for oss. For hver danse-elev disse kommunale skolene får mottar de en stor sum støtte (som vi private aldri har mottatt), på tross av at semesteravgiften de foresatte må betale for hver elev ikke er mer enn ca 150/200 kroner rimeligere enn hos oss private. Dersom dette resulterer i kroken på døra for meg og de andre som driver private dansestudioer tipper jeg det vil bli vanskelig for kommunen å mette etterspørselen for kultur til barn og ungdom. I tillegg har da vi som driver mistet vårt livsverk og for Dancespaces del vil ca 10-11 pedagoger ha blitt arbeidsledige. Denne politikken imponerer meg virkelig ikke! Dersom du enten kan forklare meg hvorfor dette er en god ide, eller kan hjelpe med å sette lys på denne galskapen håper jeg du tar kontakt snarest.

Imens finner jeg frem core-styrken for å gjøre som jeg alltid oppfordrer til, nemlig keep dreaming big!