Inni er vi like?

Ved Dancespace ser vi mange barn og ungdom hver uke. En stor del av det vi driver med er å følge opp disse menneskene på veien til å bli gode, trygge og glade voksne. Det er et stort privilegium å få ta del i noens liv slik vi som jobber ved Dancespace får. Veldig spennende, men også veldig utfordrende. Pedagogikk og synet på oppdragelse endrer seg i takt med at samfunnet ellers alltid er i endring. Til sist tror jeg vi som forvalter denne jobben ofte styres av et slags grunnsyn på hva vi selv regner som viktig og riktig at barn og ungdom tar med seg i bagasjen av erfaringer og opplevelser. Vi farges av vår egen oppvekst og vår livssituasjon.

Mange ganger har jeg tatt meg selv i å tenke på den politisk korrekte barnesangen som sier noe om at «utenpå er vi forskjellige, men inni er vi like». Meningen er nok å si noe om at alle er vi bare mennesker, og det er det jo selvfølgelig viktig å huske på i relasjoner til de rundt oss. Men like er vi ikke, verken i skjelett eller sjel. De siste årene har IOP (individuell opplæringsplan) blitt et ganske vanlig begrep. Jeg merker at jeg liker det. Det adresserer at vi er individer, med ulike egenskaper, forutsetninger, mål og drømmer.

De siste årene har det nesten blitt en slags landeplage at barn og ungdommer sammenligner seg med hverandre i absolutt alt. Ved Dancespace er dette ofte årsaken til mye tårer og fortvilelse. Mitt standpunkt er at vi voksne må prøve å begrense denne sammenligningen så mye som mulig.

Jeg tror vi gjør barna en bjørnetjeneste når vi oppdrar de til å tro at verden vil være rettferdig. Sannheten er at noen alltid har mer eller mindre enn deg. Det kan være alt fra hytte ved sjøen eller ferie i Chamonix, eller de kan være raskere å ta koreografi, lese fortere eller har lettere for å få til spagaten. Med mindre vi har troen på en rettferdig verden hvor alle goder og byrder er likt fordelt mener jeg det er riktig å gradvis venne barna våre til at vi er ulike. Noen ganger drar vi det lengste strået og noen ganger det korteste. Noen mennesker på jord er til og med det vi kaller «uheldige» og drar det korte strået gang på gang.

Jeg vil varmt anbefale samtaler i hjemmet om dette fra tid til annen. Heller det enn at vi voksne tviholder på å samkjøre de andre familiene rundt oss slik at vårt lille nøste ikke skal føle på forskjeller av noe slag. Skjønner om dette er noe politisk ukorrekt av meg, og det er mye mulig jeg har mange mot meg. Men håper likevel at jeg kanskje har en del av dere med meg også. Dream Big!