Respekt

Dette ordet, respekt, var i en periode av mitt liv et uttrykk vi heiv rundt oss med. Så ble uttrykket gjort om til «krets», deretter «goals». Men ordet respekt, det er stort og det er viktig. I danseverden, spesielt i den klassiske skole som jeg kommer fra, er vi kjent for å ha voldsom og overdrevet respekt for pedagogene våre. På et yoga-kurs jeg deltok på sist helg fortalte jeg til stor forbauselse for de andre deltagerne om hvordan man ble kastet på gangen dersom man lente seg inntil veggen eller ble fersket i å gjespe i undervisningen da jeg var ung. Det kunne tolkes som om man var uinteressert i pedagogene undervisning og det var respektløst. Ferdig snakka. Akkurat dette med gjesting har vi litt mer takhøyde for ved mitt studio nå som jeg vet litt mer om det fysiske behovet for dette. Men på kompani-treninger ved Dancespace i dag får ikke elevene sitte når de venter på sin gruppes tur til å danse. Da synker energinivået i studio og det er respektløst ovenfor de på gulvet som gjør sitt ytterste for å prestere. ( I tillegg er det jo også flere andre grunner til at det lønner seg å bli stående). Når vi gjør gjennomganger på studio før forestilling er det strengt forbudt å snakke sammen mens andre viser frem dansen sin. Vi skal ha respekt for kunsten og utøveren.

I samfunnet forøvrig er jeg likevel litt bekymret for utviklingen av denne respekten. Respekten for egne og andres grenser, respekten for regler som vi må overholde i ulike situasjoner, respekten for andres eiendom/eiendeler og ikke minst respekten for andres meninger, også når de ikke samsvarer med dine egne. Dersom respekten inni dansestudioer kunne balanseres med respekten utenfor de tror jeg kanskje begge deler ville kommet bedre ut av det.

Namaste (Lyset og klarheten i meg ser lyset og klarheten i deg).