Dancespace-filosofien, min vei og privat vs kommunalt

Sent i januar 2004 fikk jeg som 24-åring tilslag på å leie noen lokaler på Ekeberg i Oslo. På den tiden var de fleste aktiviteter lett tilgjengelig for folk på Ekeberg/Nordstrand, også dans, men da bare i gymsaler og treningssaler eller i samfunnshuset. Jeg ønsket å bidra med et dansestudio som skulle fungere som et andre hjem for elevene, sånn som det som fantes der hvor jeg kommer fra og vokste opp som barn og ungdom. Jeg ønsket å skape et sted hvor dans skulle være middelet for oppvekst, mestring, samhold, tilhørighet og hvor vennskap skulle vokse frem. Jeg «lånte» 200 000 kr av mine foreldre (som igjen lånte de av banken, jeg kommer ikke fra overdådige kår) og min far kom ned til Oslo 1.februar for å bygge dansestudio sammen med meg. 1.mars 2004 åpnet Dancespace for første gang. Siden den gang har vi byttet lokaler, renovert og pusset opp flere ganger. Feriepenger og eventuelle bonuser min mann har tjent har utallige ganger gått med til f.eks dansematter, nye høyttalere eller maling. Jeg tok først ut lønn det tredje året. 12 000 kr i måneden for 23 undervisningsklasser og alt av administrativt arbeid og vask i tillegg. Den dag idag kjører vi fremdeles flere klasser i uken ved Dancespace i Oslo som kun har tre-fire påmeldte elever. Vi gir et knakende godt tilbud til de få som trenger det og tar kostnaden selv år etter år. I går var det søndag og jeg fikk kl 0915 telefoner og meldinger fra fire-fem elever som ville komme bort å låne nøkler til dansestudioet i Oslo. De skulle danse og henge sammen i helgen. Det er mer eller mindre fast prosedyre for meg å låne ut studioene mine til elever i helgene og feriene, for vi har faktisk lyktes i å skape et andre hjem for svært mange barn og ungdom som bruker nesten all sin fritid med og hos oss ved Dancespace. De kommer gjerne rett fra skolen, spiser litt, danser litt, gjør litt lekser og ler sammen før de danser litt mer på kvelden. Det er som en stor familie.

Jeg har mange ganger siden jeg startet denne bloggen skrevet om at det ikke er dansen i seg selv som er selve målet med Dancespace. Det er de menneskelige aspektene ved jobben som gjør den spennende og givende, det er også der jeg henter ut høyes lønn. Og det er greit, synes jeg. Det som ikke er greit er at noen er så redde for at private som jobber livet av seg skal lykkes med det de gjør og få betalt for strevet. Kommunale kulturskoler får i tillegg til kontigenten foreldrene betaler en god sum med penger pr elev. De holder ikke klasser som har tre elever gående år etter år og der er det ingen som står opp søndags morgen for å slippe inn ungdommer som vil kose seg i dansesalene. Jeg kjenner mange som driver eller har drevet private dansestudioer rundt om i landet og jeg går god for at vi kunne hatt langt mer lukrative jobber alle sammen. Vi har et brennende engasjement for det vi gjør, det er derfor vi får det til.

1.februar 2019 åpnet vi dansestudio i Ås. Det gikk med litt feriepenger og en handy og effektiv svigerbror som bygde dansesal på kun ni dager, så var vi klare og åpne der også. Vi er nå godt igang med vårt andre semester ved Dancespace Ås. Det ville være å lyve å ikke nevne at det går ganske trått så langt, men vi har is i magen og står på for visjonen og Dancespace-filosofien litt til. Det vi har fått til for ungdommene i Oslo ønsker jeg nemlig at Ås-ungdommene også skal få en del av. Men jeg skal ikke tvinge det på noen altså. Dersom jeg ikke har flere med meg i min mening om privat vs kommunalt så skal jeg denne gangen gi meg mens leken er god. Det lover jeg.